Reisebrev fra Japan-FoU prisvinner Petter Hemstads faglige reise

Reisebrev fra Japan

Petter Hemstad 06.04.25 – 20.04.25

Jeg ble tildelt Norsk Betongforenings FoU-pris i 2024, og med det et reisestipend for en faglig reise. Mitt første valg var Japan, et sted jeg har ønsket å reise til av flere grunner i lang tid. I løpet av doktorgraden min har jeg jobbet sammen med et par forskere fra Japan i forbindelse med RILEM TC-301. Samarbeidet har gitt meg inntrykk av at vi kan lære mye av disse forskerne, men at vi må først overkomme en kommunikasjonsbarriere. Håpet mitt var at dette kunne gjøres ved å besøke dem på hjemmebane og gi dem tid til å forklare deres perspektiver og teorier.

Etter å ha kommunisert med Yuichiro Kawabata ved «Port and Airport Research Institute» (PARI) ble jeg invitert til to dager med seminar. Først skulle vi møtes ved universitetet i Tokyo sammen med kollegaer der for å diskutere ulike forskningsprosjekter innen lavkarbonbetong og bestandighet. Dagen etter skulle vi til Taiheiyo Cement Corporation (TCC) i Chiba, hvor dr. Kazuo Yamada inviterte til et seminar om forståelsen av alkalireaksjon i Japan.

Reisen til Japan var relativt komfortabel. Kona og jeg var klare på Gardermoen for første flyvning til München klokka 7 om morgenen. Deretter fulgte en 12 timers flytur til Tokyo, hvor vi tilbrakte søndag formiddag på å vandre blant de blomstrende sakuratrærne, før vi knakk sammen av jetlag og tok en tidlig kveld.

Blomstring av sakuratrærne i Ueno Park, Tokyo. I løpet av de to ukene vi var i Japan avblomstret nesten alle trærne og dekket gatene i hvite og rosa blader. Foto: Petter H.

Jeg var fortsatt relativt ør av tidsforskjellen og reisen da jeg deltok på det første seminaret. Inkludert noen observerende doktor- og masterstudenter var vi om lag 20 personer på et flott møterom i konstruksjonsteknikk-bygget. Jeg åpnet showet med å presentere min egen forskning og hvilke emner som vi er opptatt av i Norge. Deretter fulgte en serie av presentasjoner fra professorer ved universitetene i Tokyo, Osaka og Nagoya, samt deltagere fra Mitsubishi Cement og TCC. En statistikk som kom frem, er

hvor gode Japan er på å bruke sementfabrikker til avfallshåndtering. I gjennomsnitt bruker europeiske sementprodusenter 6 kg avfall i produksjon per 100 kg klinker. Gjennomsnittet i Japan er 30 kg avfall, 5 ganger så mye som i Europa.

En rekke mer detaljerte innlegg gikk så inn på konkrete forskningsprosjekter. Den første undersøkte hvordan vannavstøtende polymere påvirker sementens mikrostruktur, inkludert agglomerering og relativ fuktighet i betongen. Neste presentasjon var en sammenligningsstudie av forsinket ettringitt-dannelse, som undersøkte hvorfor dette er et stort problem i Frankrike, men ikke i Japan til tross for lignende klima. Så kom et innlegg om ivaretagelse av verneverdige betongbygg, hvor utfordringen er å opprettholde delvis nedbrutt betong i samme tilstand som da bygget ble satt på vernelista. Deretter fulgte tre studier om bestandighet mot sjøvann. En gruppe så på om sementpastaen utvidet seg når den utsettes for klorider. Et annet prosjekt så på bestandighet ved ekstremt dypt vann, helt ned til 3,5 km under havoverflaten. Det tredje undersøkte hvordan svovelsyreangrep på kloakkrør ble forverret av saltvann, et problem som kan ha vært årsaken til en stor veikollaps i Osaka for noen år siden.

Alleen til hovedbygget ved Universitetet i Tokyo. Ginkgo-trærne blir flotte og oransje til høsten, men er helt bare på våren. Foto: Petter H.

Etter møtet spaserte vi kort over veien fra universitetet til en restaurant som spesialiserte seg i Japansk mat og sake, noe jeg hadde etterspurt i kommunikasjon med Yuichiro. Vi fikk helt strålende mat og drikke, og jeg fikk overlevert min gave til verten – en liten flaske med Gammel Opland. Denne ble varmt mottatt, så de spurte umiddelbart servitøren om vi kunne åpne flasken og drikke den der og da. Dette gikk til min overraskelse helt fint, så flasken ble delt rundt og forsvant innen middagen var over.

Noen av deltagerne fra første seminar ved Universitetet i Tokyo. Foto: Petter H.

Dag to reiste vi en times tid med tog østover fra Tokyo til utkanten av Chiba. Der ble vi plukket opp med taxi og kjørt til Taiheiyo Cement Corporation Central Institute. Her innledet Kazuo Yamada seminaret med en presentasjon om «Ichikawa-teorien» for alkalireaksjoner (ASR) i betong. Uten å gå dypt i detaljer, så har denne teorien en forklaring på hvorfor flere akselererte testmetoder for ASR ikke korrelerer med betong i felt. Teorien kolliderer med de europeiske tankene om ASR på noen områder, og jeg fikk endelig en forståelse for hvorfor vi har uenigheter rundt dette emnet. I neste presentasjon viste Yuichiro studier av betong i elektronmikroskop med nedfryste prøver som støttet den Japanske teorien og motsa den europeiske. Deretter fulgte noen presentasjoner av konkrete problemer med ASR i jernbanesviller og i lagring av avfall fra kjernekraftverk. Jeg avsluttet seminaret med en gjennomgang av måten vi forebygger ASR i Norge ved å bruke NB21, og at vi med denne har en metodikk for å kunne ta i bruk nye bindemidler med funksjonsprøving. Det var stor interesse for dette emnet, da Japan ikke har et tilsvarende opplegg og derfor har vanskeligheter med å introdusere nye bindemidler.

Velkomst ved inngangen til Taiheiyo Cement Corporation’s forskningssenter med Norsk og Japansk flagg. Fra venstre: Sumire Nakamura (PARI), Yuichiro Kawabata (PARI), undertegnede, Frida Hemstad Danmo, Yoko Ando (Taiheiyo Consultant Co.) Foto: Petter H.

Middagen etter seminaret var på en tradisjonell japansk restaurant med fullt opplegg. Vi måtte ta av oss sko på vei inn, og fikk et eget rom med skyvedører i tre og papir. Maten var den ene herlige retten etter den andre, med strålende sushi og negiri, miso-suppe, og shabu-shabu. Siden han visste at jeg hadde med akevitt hadde Kazuo hørt med restauranten i forkant og fått lov til å ta med tre flasker vin fra sin private samling. Jeg tror ikke jeg har opplevd å bli så godt mottatt som gjest noen gang som jeg ble av mine kollegaer i Japan.

Middag med TCC og PARI i Chiba. Foto: Petter H.

Etter to særdeles givende dager med faglig opplegg sponset av Betongforeningen var jeg nå klart for to uker ferie for egen regning. Den første uken tilbrakte vi hovedsakelig i Tokyo, hvor det var mer enn nok å se å gjøre. Takket være et utrolig effektivt kollektivsystem var det lett å farte rundt innad i byen og til områdene rundt. For å nevne noen høydepunkter var vi innom Akihabara, også kjent som «the electric town» hvor hele bydelen er dedikert til popkultur. Vi var også innom Sensō-ji tempelet, «scramble-crossingen» i Shibuya, og tok en tur ut til Hakone for å bade i vann fra de varme kildene på fjellet.

Til venstre: Den berømte «Scramble crossing» i Shibuya. Til høyere: Sensō-ji, en av verdens mest besøkte religiøse områder med om lag 30 millioner mennesker årlig. Foto: Petter H.

Godt fornøyde med Tokyo reiste vi så videre med shinkansen-lyntoget til Hiroshima hvor vi tok en båt ut til øya Itsukushima. Her var det et sjarmerende lite tettsted med templer, skogsstier og nærmest tamme rådyr som vandret fritt i gatene. Vi fikk også prøvd oss på «omakase», hvor vi satt pent ved disken på en restaurant og så på mens kokken tilberedet den beste sushien vi noensinne har spist rett foran oss.

Itsukushima, også kjent som «Miyajima» eller «Shrine island.» Foto: Petter H.

Fra Itsukushima gikk så turen i retning tilbake mot Kyoto. Der var vi innom Uji, en litt mindre by som er kjent for matcha og bruk av storskarv til fisking. Vi tok også en tur opp på Hiei-fjellet, hvor vi kom oss opp 800 meter over byen med kabel- og taubane for å få utsikt over hele Kyoto mot Osaka, og opp mot Biwa-innsjøen i nord.

Kanalen i Uji. Foto: Petter H.

Dessverre kom reisen så mot slutten. Vi tok lyntoget tilbake til Tokyo for en siste overnatting og litt shopping før vi tok en 14 timers retur til Frankfurt, 2 timer til Oslo, og deretter 3 timer bil hjem til Brevik. Det tok et par dager før vi var tilbake i full form, men vi satt igjen med så mange utrolige opplevelser og inntrykk som vi aldri kommer til å glemme. Japan er et fantastisk land å besøke. Maten er himmelsk, byene er spennende, og det er utrolig mange fine ting å se. Folk du møter er også nesten uten unntak høflige og hjelpsomme, og de har en helt tydelig stolthet i alt de gjør.

Jeg vil avslutte med å si tusen takk til Norsk Betongforening for muligheten til å kunne dra på denne turen. Formålet med turen ble oppnådd, da jeg har både fått mer forståelse for forskningen som har foregått i Japan og har begynt å planlegge samarbeid med våre kollegaer der borte. Jeg vil og takke min kjære veileder Klaartje De Weerdt for alt relatert til avhandlingen min, og for å ha innledet samtale med våre japanske kollegaer. Til slutt må jeg si tusen takk til vertene mine Yuichiro og Kazuo, og at jeg håper virkelig jeg får anledning til å komme på besøk igjen senere.